Først og fremst, en liten historie fra virkeligheten.
Et større selskap ved navn Enron fikk hjelp av en anerkjent bedriftscoach som på slutten av 90-tallet hadde utviklet et eget system, “Talent Management”. Systemet har av mange bedrifter blitt brukt for å evaluere og rangere medarbeidere og finne frem til de største talentene, noe som også gav grunnlag for bruk av økonomiske incentiver. Ledere som benyttet seg av systemet, har kommet med følgende utsagn:
“Bet on the natural athletes, the ones with the strongest intrinsic skills.”
“Don’t be afraid to promote stars without specifically relevant experience, seemingly over their heads”.
Fikk disse utsagnene deg til å reflektere? Hva tenker du om dette, er du enig i at naturlig talent bør forfremmes og anerkjennes?
Tilbake til Enron, hvor hypotesen om medfødt talent ble testet. Dette var jo ett av USA’s mest anerkjente selskap, og ledelsen gjennomførte over 20 prosjekter for å utvikle såkalt talentdrevet kultur. En del av opplegget gikk ut på å sammenligne resultater til alle arbeidere, for så å belønne de beste, anerkjenne de midt på, og sparke de dårligste. Dette alene gav coachingbedriften som stod for dette, over 10 millioner dollar i årsomsetning.
Hva ble resultatet av dette prosjektet?
Konsekvensen av utvikling av en slik talentdrevet kultur viste seg noe som kalles “Fixed Mindset”. Kort fortalt går dette ut på at mennesker begrenser seg selv i sin tenkemåte, ved å skylde alt på talent eller mangel på dette. Mennesker med “fixed mindset” er også mer nærtagne, og tar kritikk som et personlig angrep på seg selv, istedenfor som en mulighet til å vokse og utvikle seg. Det vokser også frem konkurranseinstinkter blant kollegaer, og fristelsen til å jukse kan bli for stor. Talentdrevne mennesker tror ikke de kan få til ting de ikke har “talent” for.
Resultatet av det som skjedde i Enron, var økt forekomst av juks og korrupsjon. Hvis du søker opp Enron, finner du ut av at dette selskapet og dets ledelse har i ettertid blitt kjent som en av de største økonomiske og kriminelle skandalene i amerikansk historie. Det tragiske utfallet ble at hele toppledelsen i selskapet ble stilt for retten og dømt, og flere valgte å ta sitt eget liv. Også revisjonsselskapet Arthur Andersen, som samarbeidet med Enron og på den tiden var blant de topp 5 største og mest anerkjente revisjonskonsern, måtte avvikles som følge av skandalen ettersom de mistet linens til å drive videre. De ble også anklaget for å hindre rettsprosesser ved å makulere dokumentasjon relatert til Enron-oppdraget. I følge det amerikanske finanstilsynet har ikke selskap som har vært involvert i kriminelle handlinger, rett til å drive revisjonsvirksomhet hos børsnoterte selskap. Dermed var driftsgrunnlaget borte og selskapet måtte legges ned.
Historien over er et skrekkelig bevis på hvor galt det kan gå (og til og med være livsfarlig) i en talentdrevet kultur!
Så hva er, egentlig, talent?
Kort fortalt finnes ikke talent. Talent er bare en forklaring som mennesker med et fixed mindset bruker for å rettferdiggjøre for egne evner. Det har blitt gjort undersøkelser bl.a. blant musikere og idrettsutøvere på høyt nivå, hvor det var et gjennomgående faktum at alle de som var eller var på vei til å bli de beste av de beste, hadde øvd over 10 000 timer i løpet av sin karriere og skolegang. De som hadde øvd mindre, var også flinke men nådde ikke helt opp. Jo flere timer en hadde øvd, jo nærmere var en målet om å nå toppen. Og dette er godt nytt, er det ikke det? At medfødt talent er ingenting annet enn en simpel unnskyldning, og alle ferdigheter kan læres og trenes opp – bare man går fullt inn for det. For er det noe som virkelig setter kjepper i hjulene på folk, er det mangel på interesse. Og da nytter ikke det å si at du er flink med tall, dersom du har null interesse av å drive med regnskap. Har du hørt andre si at du har talent innenfor et område som du overhodet ikke er interessert i? Nettopp.
Dette med talent er noe vi blir lært opp til fra vi er små. Vi lever fremdeles i en verden hvor konkurranse, talentdreven kultur og fixed mindset dominerer. Jeg har selv kjent på og erfart denne talentdrevne kulturen. Som liten øvde jeg to timer hver dag på pianoet. Målet var å bli best i konkurranser som ble arrangert med jevne mellomrom. Hva skjedde så, når jeg en dag ikke nådde opp til topp 10? Jeg var bare 6 år gammel på den tiden, men opplevde allerede å føle meg talentløs, mislykket og å miste motivasjonen. Den samme følelsen kommer snikende tilbake når jeg ikke får oppdrag, eller når jeg får tilbud om en statistrolle istedenfor den rollen jeg opprinnelig søkte. Musikken ble til slutt lagt på hylla, og jeg har lenge hatt tro på at jeg er talentløs. Jeg har prøvd å finne mange interesser, hvor jeg gang på gang følte jeg ikke hadde talent, og dermed ubevisst satte kjepper i hjulene på meg selv. Jeg ble fortalt at jeg hadde talent innen tall, men det var drama jeg interesserte meg for. Og slik vandret jeg i blinde. Inntil jeg begynte på min reise innenfor film og TV da jeg 19 år gammel fikk min første betalte statistrolle. Jeg prøvde å finne mitt talent, jobbet, studerte, jobbet... Jeg utdannet meg innen coaching og mentaltrening, hypnoterapi og alle de prosesser som til enhver tid foregår i hodene på oss. Jeg møtte også en person som, i likhet med meg, også var introvert men som har vist meg hva som er mulig bare man blir kvitt sine egne fordommer. Og da forstod jeg en ting.
Talent finnes ikke. Det eneste som betyr noe, er innsatsen man legger ned.
Vi har alle evnen til å bli akkurat det vi vil, vi kan nå et hvert mål som vi ønsker å nå, bare vi går inn for å det, lager en plan og går systematisk inn for å gjennomføre. Og jeg trengte ikke 10 000 timer på å bli en god statist og smårolleaktør. Jeg trengte ikke naturtalent for å få bedre roller etter hvert som jeg fikk mer erfaring. Jeg trengte bare å forkaste tankene om at jeg ikke var født skuespiller. Om at det var mennesker med spesielle talenter som kunne spille i film. Jeg gikk inn for å bli noe jeg ikke trodde jeg var – en ufaglært, men god skuespiller. I det jeg fortod det, kom det flere muligheter og jeg har fått utviklet meg enormt den tiden jeg spilte hovedrollen i en forumteatergruppe, og alle de intern- og opplæringsfilmene hvor jeg fikk større roller. Ingenting av dette hadde vært mulig om jeg fremdeles hadde holdt fast ved tanken om at en god skuespiller må ha talent.